Vår historie

 



Vi er en helt normal familie på 5 stk som en dag får livet totalt snudd på hodet. 21 februar 2017 ble Inger-Elise storesøster til Erik-André! En STOLT en! Hun strålte da hun besøkte oss oppe på føden. Hun hadde allerede da begynt og haltet men vi trodde kanskje at dette var litt oppmerksomhet da hun nettopp hadde blitt storesøster og mye oppmerkosmhet gikk dit. Men dette gikk aldrig over. Ettersom ukene gikk så ble haltingen bare værre og hun beynte å støtte seg på veggen og ting som sto rundt om kring. Vi prøvde å låkke henne med kjærlighet på pinne og andre ting vi vet hun liker men ingenting hjalp. Haltingen fortsatte.. Vi spurte henne om hvor det var vondt og hun pekte på knærne. Høyre kne. Inger-Elise er veldig flink å prate så hun gjorde seg godt forstått så vi forsto godt at det var i kneet. Vi spurte også om det var vondt i tåa, fingeren, hodet, magen... ja alle steder da vi nettopp har hatt en periode der plaster var kult og hun hadde vondt alle steder og måtte ha plaster for at det skulle bli bra. Men en dag knakk Inger -Elise i hop på gulvet i smerte og hylte og skrek..  Noe var ikke slik det skulle... hadde hun brist i foten eller noe etter en ulykke i barnehagen tro?? Vi spurte barnehagen om de hadde sett noe men det hadde de ikke. Vi ringte legevakten som fortalte oss at vi bare måtte gi ibux til neste dag for å se om det gikk over. Dagen etter var det akkurat likedan. Hun knakk ihop igjen, flere ganger. Siden vi har fastlege i Steinkjer så ringte jeg legevakten igjen og sa at noen måtte se på det idag. Omsider etter litt bal og 3 t med venting kom vi inn til legen. Vi var rimelig sliten av å vente og han var ikke særlig flik til å snakke med barn så fikk ikke undersøkt henne ordntlig. Vi fikk samme beskjed som sist, dra hjem og gi ibux 3x daglig. Men jeg hadde allerede bestil time til fastlegen for en sjekk...  Men vi prøvde selvfølgelig ibux men det hjalp ikke i det hele tatt.. Inger-Elise lekte bare mer og mer på gulvet.

Uken etter, 9.mars dro vi til Steinkjer til fastlegen. Denne legen fårtil å kommunisere med barn og fikk undersøkt henne ordntlig.  Ikke var hun hoven eller rød på knærne.  Vi lurte på om det kanskje kunne være hoftene. Hun syntes at dette måtte skjekkes og sendte hendvisning til ultralyd.

Helga gik og hun ble bare dårligere og dårligere.. Vi ble bare mer og mer bekymret og begynte og google. Hofte feil, kne vondt.. Mandag den 13.mars sendte vi henne i barnehagen da hun ikke har vært der på mange uker og ville veldig gjærne dit en tur. Ga beskjed til barnehagen om hvordan formen var og at de bare måtte si fra hvis det ble for vondt så skulle jeg komme å hente henne. Leverte henne litt før kl 10 og kl 12 ringte de og sa at hun hadde veldig vondt, så da dro Ole og  hentet henne. På tur hjem ringte han sykehuset i Namsos for og få fortgang på timen vår til ultralyd for sånn her kunne det ikke være!! Mens han snakket med sykehuset skrek Inger-Elise fordi hun hadde så vondt og vi fikk time på torsdag 16.mars kl 11.15. Bare fra mandag til torsdag hadde hun blitt mye værre og måtte bæres over alt. Vi ble møtt av to fantastiske damer som virkelig fikk Inger-Elise på gli. Før de kunne skjekke henne så måtte de ta ultralyd av både lille pelle og store pelle. Vi fikk se på skjermen om vi så noe rart... Der fant Inger-Elise både karius og baktus, fantorangen i knæne- tillogmed en krokkodille i hoftene!! Til vår store "glede"  fant de veske i leddene, så det hadde ikke vært bare tull! Vi ble send ned til labben for og ta blodprøver. Fikk på embla plaster og en rullestol- det var kult!

Var inne til legen en tur og snakket litt om hvordan vi merket det, matlyst, aktivitetsnivå og evt feber. Etterhver ble blodprøvene tatt og vi dro hjem og ventet en time og fikk samtidig spist oss litt mat. Sykehuset ringte og sa at vi måtte komme oppover igjen, det var rundt kl 15. Vi fikk beskjed om at hun hadde lave trombocytter.. Søskenbarnet hennes har også hatt lave trombocytter så vi tenkte at det kanskje kunne være noe av det samme da legen det kunne være arvelig. Vi ble i allefall sendt til Levanger der de har barneavdeling. Hjem å pakke en liten bag med litt klær.. Vi skulle jo ikke bli noe lenge så vi pakket ikke så mye. Kjørte så til Levanger og var vel der i 19-tiden. Der ble de samme spørsmålene stilt som vi hadde svart på hele dagen - når det begynte, matlyst, aktivietsnivå, feber osv.. Etterhvert kom det inn en lege som fortalte oss at de ville sende oss videre til Trondheim. Javell sa vi. Da sa hun at hun sender oss dit fordi at de misstenker at hun har kreft. Hjertet stoppet mens hode fortsatte å nikke.. Som om vi forsto.. Plutselig kommer tårene, de trillet og trillet- ingen hulking de bare trillet.. Hun satt så søt i rullestolen vi hadde lånt og bare kjiket på oss.. "koffer e du lei dæ mamma?" .. Fikk ikke til og svare så legen sa   "det e fordi ho e så glad i dæ".  Vår kjære kjære Inger-Elise!!!! Dette var bare IKKE sant!!? Hun er bare 2.5 år! Hun som har hele livet forran seg.. Hun som ikke har skadet en eneste flue.. Dette var ikke tiden vi hadde sett for oss! Vi hadde enda ikke klart å bearbeidet sjokket vi fikk 14 dager tidligere der min mor hadde fått kreft..!
Vi ble vist et rom der vi fikk servert mat før vi dro videre. Stakkars Inger-Elise skjønner ingenting og prøver å få i seg noe mat.. Det skal også sies at hun har spist veldig lite den siste måneden. Barnehagen har også reagert på dette men jeg trodde det bare var en periode der hun spiser lite.  Jeg og Ole bare gråt.. Turen til Trondheim var laaaang... !!!! Ti tusen tanker som driver og virvler opp i hodet..  Inger-Elise sitter i baksetet søt som vanlig og prater som en foss og gleder seg til og komme å et større sykehus. Jeg ringer pappa og forteller hva som hadde skjedd.. eller, prøvde og fortelle.. skrek og hulket at det var egentlig godt gjort at han forsto hva jeg sa...


 

Vi kom omsider til St.Olavs og gikk inn på akutten på kvinne og barn sentet.  Der ble vi vist opp til Barn 4 kreft- og blodsykdommer. Vi ble tatt godt imot og vist inn å et knøtt lite rom..  Egen tv over sengen- Kult! Da vi kom så ventet det flere blodprøver på oss.. Men det var absolutt IKKE populært. Hun måtte få beroligende, de prøvde og gi henne det i saft og eplejuice men dette ble ikke godt motatt da det smakte sterkt. De henet dextor og sprayet i nesen som en nesespray. Hun ble trøtt og sovnet av den men med en gang de stakk så våknet hun, vild i øynene og hylte av skrekk.. " ikke stekk mæ!!! Ikke stekk mæ! Mamma dæm stekk mæ!!" Det var FORFERDELIG å høre på. Forferdelig er egentlig mildt forklart.. Hun måtte ta minst en blodprøve om dagen så hun ble dopet ned hver gang.. Fredag 17.mars fikk hun feber. Da måtte de stikke på nytt og sette inn en veneflon da hun måtte ha antibiotika.. Tidligere hadde hun fått å embla men det fikk hun ikke denne gangen. De stakk å stakk å stakk... Jeg ble ganske sinna for at de stakk uten bedøvelse og skjønte overhode ikke hvorfor.. Etter at de hadde fått inn veneflonen fortalte de hvorfor det hastet så mye og det var for at hun kunne få blodforgiftning. Hadde de sakt dette tidligere så hadde det kanskje blitt litt lettere og forstå hvorfor vi må sitte her og tvi holde hender og føtter for at de skulle stikke... Lørdag fikk hun å embla plaster før blodprøve men siden hun hadde veneflon så fikk hun en annen type dop. Denne ble hun veldig tullete og fjern av. Prøvetakingen kunne tulles bort i barnetv.

 


 Vi fikk en sonde som vi skulle øve oss å og forklarte og viste Inger-Elise hva hun skulle få. Så her lærte allemann og sette medisiner.

 


Mandagsmorgenen var det hennes aller første narkose dag, hun skulle få opperert inn veneport, tatt beinmargsprøve, lakt inn sonde og en cellegift i ryggen. Når de skal i narkose så skal de til sovedoktoren- Hun gledet seg til det! Da hun våknet var hun helt forfjamset og ville absolutt ikke ha sonden der. Men hun fikk diplom for og ha vært flink på recovery.  Utover dagen klarte hun og dra ut sonden og måtte ta kvelds medisinen i munnen. Det smakte fælt. De skulle ikke sette inn ny sonde før dagen etter. På natten våknet Inger-Elise og sa &mamma, æ vil ha sånn i næsa.."

Mandag 20.mars fikk hun diagnosen akutt lympatisk laukemi, ALL. Heldigvis den vanligste typen der prognosene er gode!

Legene er innom hver dag og snakker litt. Vi snakket om hvordan kreft oppstår og hvor mye kreftceller som er i kroppen. (Egentlig en veeldig innvikklet samtale!) Legen fortalte oss at 14 dager til hjemme så hadde hun vært død! Det grøsset nedover ryggene våre.. æsj, for en ekkel tanke og tenke på.. Hva om fastlegen ikke hadde sendt hendvisning og bare gjort som legevakten, sendt oss hjem med ibux..? Hva om Ole ikke hadde ringt og etterlyst timen på sykehuset..? Det tok faktisk bare 12 timer fra vi hadde time i Namsos til vi satt på kreftavdelingen i Trondheim. Stor takk til fastlege som tok oss seriøst!! :D

 

Dagene etter at vi kom hit har vært lange og tunge...Men noen dager har vi også koset oss med å ringe på den røde knappen, for da kommer nemmelig sykepleierne og henter det vi trenger ;) Storesøster bor hjemme hos sin mamma så hun har vi ikke sett på lenge, men vi prøver så godt vi kan og ha Skype samtaler. Ikke bestandig like lett da formen har vært slapp og dårlig.  Vi har fått tatt oss noen turer ut og luftet oss hele familien ilag og de dagene er gull!
 Fikk vår første tur ut etter 14 dager! Det var hærlig for både store og små!! 

14 dager etter at cellegiften hadde startet så begynte håret og falle av. Håret har jeg som hun-kjønn gruvet meg veldig til.. Er jo bare hår sier han som har max 5 cm med hår på hodet....  Inger-Elise sa at hadde hun ikke langt hår vare hun ingen jente. Det gjorde det ikke akkurat bedre! Vi snakket mye om håret å leste boken kjemomannen kasper og jakten på de sure cellene. I boken så står det om celler og hvordan de sure cellene overtar plassen i blodet. Og at kasper må komme å spise opp de sure cellene. Men noen ganger springer de så fort at de mister brillene så de biter i hårcellene og da mister mann håret. Men det vokser ut igjen når man er frisk. Vi klipte håret til ørene så det ikke skulle bli så stor overgang, vi farget det også litt rosa.

Uken etter 10. April barberte vi av håret etter eget ønske fra prinsessen vår! Det ble så mye hår i isen og det gikk ikke ant. Det var en veldig rar følelse å stå der å klippe av håret på sin egen datter... Men hun så faktisk mye friskere ut uten håret.. Det hadde beynt og blitt så pistrete og flekkete.. - Når håret kommer tilbake skal hun ha det blått! :D 
 



 

 



En liten gave fra barnehagen var stas og få! Elsa er veldig populær <3 :) 

Gode snille tante Tone som hadde kjøpt Elsa luer til håret falt av <3 <3 

Det er jo ikke å gjemme under en stol at man blir dårlig av cellegiften, og de gangene hun har kastetopp har jeg vært OVERLYKKELIG for at vi ikke er hjemme!! Heldigvis ikke jeg som må vaske opp alt det griset.. 


 våre to fantastiske gull <3 <3 

 

Ps: blogg er ikke noe jeg driver med til vanlig så ja takk til tips for og få bildene rett vei..  ;) 

13 kommentarer

04.05.2017 kl.17:12

Hun over her med det om Facebook har kommentert på mange blogger, det er bare tull, så ikke bry deg om det. Uansett, all god bedring til jenta deres! :) det kommer til å gå fint <3

Inger-Elise

04.05.2017 kl.17:32

Tusen takk <3
Ja regnet med det var sånn klikk greier ??

Mamman til en av Oles gamle klassekamerater

04.05.2017 kl.17:14

Dere er skikkelig tøffe alle sammen. Så fint å se henne smile på så mange bilder :) Viser at dere gjør en god jobb med å støtte henne gjennom dette :)

Ang bildene riktig vei, det kan være greit å passe på at bildene er lagret riktig vei der du henter dem. Om det er på pc, nettbrett osv. Da vil dem også komme riktig vei i bloggen

Inger-Elise

04.05.2017 kl.17:35

Tusen takk :)
De var riktig vei på telefonen men får prøve å rotere litt ;)

sølvi

04.05.2017 kl.20:32

Kjære dere alle 5. Sender masse gode tanker og ønske om at ho snart skal bli frisk. Stå på, det vil gå bra. Beste hilsen fra Sølvi

Inger-Elise

05.05.2017 kl.21:52

Tusen takk :)

Sissel øye

04.05.2017 kl.22:14

Kjære dere alle💞 Så leit å lese og så vondt å tenke på alt Inger Elise og dere må gå igjennom . Varme tanker til Inger Elise og dere fra Sissel❤️(Sannan bh)

Inger-Elise

05.05.2017 kl.21:52

Tusen takk ??

05.05.2017 kl.13:14

Vet ikke om det er noe trøst, men hun kommer til å glemme 99% av alt det grusomme.

Var selv i kreftbehandling fra 6årsalderen og husker kun småting nå i voksen alder. De fleste er positive også :)

Det er nok verst for foreldre, så jeg ønsker dere lykke til :)

Inger-Elise

05.05.2017 kl.21:54

Tusen takk :)

Inger-Elise

05.05.2017 kl.21:58

<3

Nina Holm

22.05.2017 kl.17:39

❤❤

Inger-Elise

22.05.2017 kl.17:45

Nina Holm: <3<3

Skriv en ny kommentar

Inger-Elise

Inger-Elise

2, Namsos

Inger-Elise er en blid å sprudlende frøken på 2.5 år som i mars 2017 fikk kreft diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Vi kommer til å skrive om våre dager på godt og vondt, og håper at så mange som mulig vil følge vår reise til et friskt liv! 14 dager før Inger Elise fikk sin diagnose fikk bestemoren hennes også påvist en uhelbredelig kreft. Sammen skal vi leve et frisk liv så lenge som mulig <3

Kategorier

Arkiv

hits